Lesebloggteori 1

                             Lesebloggteori 1   11.9.2014

Episke tekster: Fra det greske ordet epos, som betyr fortelling. Har røtter langt tilbake i tid, først i muntlig form, så skriftlig. En episk tekst er en tekst med handling. Vi har to dominerende sjangre i dag: Roman og novelle.

Forteller og synsvinkel 

Forteller: Den eller de som forteller fortellingen! Fortelleren er ikke  fortelleren. Forfatteren er skaperen av teksten, og står utenfor teksten. Fortelleren er en del av teksten, og er en sentral del av hvordan læreren opplever teksten. Det kan finnes flere fortellerstemmer i en tekst. Men forfatteren må velge hvilken rolle fortelleren skal ha i teksten:

Personal forteller: Er når fortelleren er en av personene i handlingen. I dette eksempelet er fortelleren jeg- personen "Så lenge jeg kan huske, hadde vi lett etter mor. Det var jeg og far, og vi lette etter mor". Når fortelleren er "jeg" i en tekst, kaller vi det for jeg-forteller eller førsteperson-forteller. 

Autoral forteller: Fortelleren behøver ikke å delta i handlingen, men kan stå utenfor handlingen og fortelle om personene og det som skjer.  Omtaler oftest personene i tredjeperson, som "han", "hun" eller med navn. En slik fortellerstemme kaller vi tredjepersonforteller. 

Allvitende forteller: Er når fortelleren går inn i tankene og bevisstheten til de ulike personene i handlingen, og forteller om det som skjer. Dette kaller vi for en allvitende forteller som vet alt om personene, og kan gå inn og ut av tanker og handlinger. En tekst med allvitende forteller har ofte vekslende synsvinkel.

Synsvinkel:  Er det blikkfanget eller perspektivet som handlingen blir sett fra. Hvem som er forteller i teksten, avgjør derfor synsvinkelen. Når fortelleren er personal, vil synsvinkelen begrenses til den ene personens opplevelser.

Refererende synsvinkel: Synsvinkelen er som "flue på veggen", og kalles refererende. Fortellerstemmen betrakter handlingen utenfra, og inntar en objektiv rolle.

Vekslende synsvinkel: veksler mellom å se historien gjennom øynene til ulike personer i fortellingen. Henger oftest sammen med en allvitende fortellerstemme.

Personskildring og miljøskildring

Personskildring: I en tekst er dette ytre og indre egenskaper ved personene i fortellingen. Det er også interessant å undersøke hvilke metoder forfatteren har brukt for å få fram personligheten.

Personskildring utenfra: Personen kan bli skildret utenfra av fortelleren. "Det alvorlige blå blikket hennes. Den hvite blusen med det tynne halskjedet i halsen" Legg merke til de konkrete detaljene i skildringen.

Indirekte personskildring: Personen skildret inndirekte. Det en person tenker, gjør eller sier, avslører mye om personen. "Støkket i ham ved berøring av kinnet hennes, gåsehuden. Glatt, tørt og varmt lukter det av henne under kastanjehåret, som kiler ham i nakken". Vi lesere forstår at det finnes voldsomme følelser i gutten. Men vi forstår det ved måten han reagerer og sanser på.

Dialog/replikkveksling: Teksten veksler ofte mellom referat og scene. Under replikkvekslingene  (scene) er ikke fortellingen lenger en beretning (referat) om noe som har skjedd/skjer. Men personene trer direkte fram for oss, som på en scene. Replikkene avslører hvem personene er.

Miljøskildring: Teksten forteller om stedet og omgivelsene der handlingen foregår. Skildringene av miljøet setter sitt preg på hele teksten. For eksempel kan miljøet fremstå som lyst og vennlig, eller tungt og trykkende. Miljøskildringene forteller ofte noe om hvem personene er, og om hvilket bakgrunn de har.

Bruken av miljøskildringer er ulik i ulike tekster. Er miljøet i din tekst skildret detaljert, eller bare antydet? Hvilke uttrykksmidler bruker forfatteren for å skildre miljøet; hvordan er bruken av adjektiv og andre ord? Hva forteller miljøet om bakgrunnen til personene? Er miljøet et bilde på noe annet enn bare omgivelser? Skaper miljøskildringene en viss stemning som preger hele teksten?


-Eugenie